Hvordan valutakursen betemmes på kort sikt?

Det er spesielt to viktige sammenhenger som er viktige for bestemmelsen av valutakursen. Den første av disse to er betingelsen om kjøpekraftsparitet på lang sikt. Denne betingelsen bygger på prinsippet om at kjøpekraften mellom to land med ulike valuta vil konvergere mot et likevektsnivå på lang sikt. Man vil da betale samme pris for den samme varen. Det er viktig å påpeke at dette vil skje på lang sikt. På kort sikt vil man ha en tendens til å importere (kjøpe) varen hvis den er relativt billigere i utlandet og selge den hjemme. I motsatt fall, hvis det er relativt billigere på hjemmemarkedet enn ute, vil vi tendere mot å kjøpe varen hjemme og eksportere (selge) den til utlandet. På lang sikt, derimot, vil disse ulikhetene elimineres bort. Denne teoretiske sammenhengen forutsetter imidlertid at alle varer kan handles, ingen transaksjonskostnader, og at priser kan endre seg på sikt. Det er vanskelig å tenke seg en verden der alle disse forutsetningene er oppfylt. Derfor vil vi ha avvik fra kjøpekraftsparitet selv på lang sikt. Likevel er det empirisk støtte for at priser vil konvergere på lang sikt.

Den andre viktige sammenhengen er betingelsen om udekket renteparitet. Den bygger på et likevektsnivå mellom avkastningen på risikofrie plasseringer i forskjellige land, der det ikke skal være mulig å systematisk tjene penger på å låne penger i ett lands valuta for så å plassere pengene i et annets. Disse muligheten for å drive arbitrasjehandel skal elimineres bort slik at likevekt mellom tilbud og etterspørsel raskt blir opprettet igjen. Dermed vil valutakursen justeres automatisk ved at rentedifferansen mellom Norge og utland endrer seg. På denne måten vil de som sitter på f.eks. eurofordringer kompenseres for at renten er lavere i utlandet enn i Norge ved at valutakursen på euro stiger.

Siden Norges Bank i mars 2001 gikk over fra et valutakursmål til et prisstigningsmål har sentralbankens rentesetting hatt mye og si for variasjoner i valutakursen.